Sammenligning av delstatene: Juridisk embetseksamen (støtteordninger, praksisplasser, eksamensstruktur)

Begrepsforklaring og innføring i delstatssammenligning for rettspraksis (beihilfe, stasjoner, eksamensopplegg)

Begrepet «delstats­sammenligning for rettspraksis» betegner en systematisk sammenligning av de rettslige og organisatoriske reglene for den juridiske praktiske utdanningen i de ulike tyske delstatene, med særlig fokus på aspektene beihilfe, stasjoner og eksamensopplegg. På grunn av delstatenes selvstyre innen juridisk utdanning finnes det betydelige forskjeller i utforming og lovgrunnlag for rettspraksisen. Den følgende artikkelen belyser relevante ulikheter og likheter med særlig fokus på beihilfelovgivning, praksisplasser og eksamensstruktur.

Rettslig grunnlag for juridisk rettspraksis

Generell oversikt

Den juridiske rettspraksisen utgjør den andre delen av den statlige juridiske utdanningen i Tyskland, som begynner med bestått førsteeksamen (Første juridiske prøve eller første stats­eksamen) og avsluttes med den andre stats­eksamen. Det rettslige grunnlaget finnes i hovedsak i utdannings- og eksamensforskriftene i de respektive delstatene, hvor rammene på nasjonalt nivå er bestemt av den tyske dommerloven (DRiG).

Delstatsspesifikke utforminger

Hver delstat har sin egen forskrift om juridisk utdanning (f.eks. JAG NRW, JAPO Bayern), som regulerer varighet, organisasjon, innhold og eksamensordninger for rettspraksisen. Dette gjelder blant annet gjennomføring av praksisperiodene, beihilfeordningen og sammensetningen av den andre eksamen.

Beihilfe i forbindelse med rettspraksisen

Definisjon og rettslig grunnlag for beihilfe

Beihilfe betegner den støttende økonomiske velferdsytelsen for kommende fullmektigjurister i et offentligrettslig utdanningsforhold. Grunnlaget for dette er Bundesbeihilfegesetz (BBhV) og de delstatsspesifikke beihilfeforskrifter (f.eks. BayBhV, BhV NRW). Praksiskandidater regnes som tjenestemenn på prøvetid og har derfor i utgangspunktet rett til beihilfe til dekning av utgifter til sykdom, fødsel og pleie. Den konkrete utformingen, søknadsprosedyren, hva som dekkes og egenandel varierer mellom delstatene.

Forskjeller i beihilfeberettigelse etter delstat

• Beihilfeutmåling og egenandel: Beihilfe-satsene (som oftest 50–70 %) varierer mellom delstatene. Bayern gir for eksempel 50 % for praksiskandidater uten barn, mens det er mulig med høyere satser for de med barn. Hessen og Berlin har også forskjellige satser og regler for egenandel.
• Særskilte regler for tilleggsforsikringer: I enkelte tilfeller kreves en privat tilleggstrygd ved siden av beihilfe for å dekke egenandelen. Omfanget av beihilfegelige ytelser varierer også mellom delstatene, spesielt når det gjelder dekning av tannproteser, alternative behandlere og medisiner.
• Søknad og administrasjon: Den kompetente beihilfe-enheten og prosedyren for søknad er regulert av den enkelte delstat, ofte digitalisert, men varierer med hensyn til behandlingstid og dokumentasjonskrav.

Strukturen for praksisplasser i juridisk rettspraksis etter delstat

Grunnleggende konsept for stasjonene

Rettpraksisen er delt inn i flere obligatoriske praksisplasser, supplert med en valgfri stasjon. Varighet, faglig fokus og rekkefølge varierer mellom delstatene.

Typiske stasjoner i rettspraksis

1. Sivilrettsstasjon
2. Strafferettsstasjon
3. Forvaltningsstasjon
4. Advokatstasjon
5. Valgfri stasjon

Delstatsspesifikke forskjeller i utforming av stasjonene

• Varighet og oppbygning: I Nordrhein-Westfalen er den totale varigheten normalt 24 måneder, med faste tidsrammer for praksisplassene (f.eks. sivilrett: 5 måneder, strafferett: 3 måneder). Bremen og Niedersachsen har noe forskjellige tidsfordelinger.
• Tildeling av stillinger: Mulighetene for valg av praksisdomstoler, påtalemyndigheter eller forvaltningsorganer avhenger av den aktuelle delstaten og tilgjengelighet.
• Valgfri stasjon: Mens noen delstater tillater at den valgfrie stasjonen gjennomføres fritt innenfor eller utenfor landet, har andre begrensede områder eller krav om godkjenning fra delstatens juridiske eksamenskontor.

Særlige delstatsspesifikke regler

• Opplæringsinnhold og sideløpende undervisning: Hyppighet, form og gjennomføring av den sideløpende undervisningen (arbeidsgrupper) varierer. I Berlin avholdes det jevnlig obligatoriske arbeidsgrupper, mens Bayern legger større vekt på selvstendig forberedelse.
• Obligatorisk advokatpraksis: I enkelte delstater finnes det mulighet for å legge vekten av utdanningen på advokatpraksis («advokatorientert rettspraksis»), for eksempel i Baden-Württemberg i advokatstasjonen.

Eksamensstruktur og eksamensordninger i sammenligning mellom delstatene

Andre stats­eksamen: Generell grunnstruktur

Den andre stats­eksamen består i alle delstater av en skriftlig og en muntlig del. Hovedtyngden av sluttkarakteren ligger uten unntak på den skriftlige prøven, men antall og type eksamensoppgaver samt innretningen av den muntlige prøven er utformet forskjellig mellom delstatene.

Skriving av eksamensoppgaver

• Antall og fordeling: I Bayern og Baden-Württemberg skrives det 7 eksamensoppgaver under tilsyn, Nordrhein-Westfalen krever 8, Hamburg og Berlin opptil 9 oppgaver.
• Faglig innretning: Som regel fordeles eksamensoppgavene på sivilrett, offentlig rett og strafferett. I mange delstater kommer minst én advokatspesifikk oppgave som simulerer reell saksbehandling.

Muntlig prøve

• Prøvekommisjon og gjennomføring: Den muntlige prøven består vanligvis av en foredrag over saksdokumenter og en prøvesamtale. Sammensetning av kommisjonen, vektlegging av prøvedeler samt valg av emner varierer mellom delstatene.
• Innhold og faglig fokus: Fag­lig fokus kan velges fritt eller være fastsatt av delstaten; i noen delstater er det mulighet til å velge et «spesialområde» som en del av eksamen.

Særlige eksamensforskrifter i delstatene

• Muligheter for gjentakelse: I Hessen og Niedersachsen finnes det en automatisk mulighet for én gangs gjentakelse av eksamensoppgavene. Enkelte delstater tilbyr en muntlig ettersensur, mens dette utelukkes i andre.
• Karakterfordeling: Beregningen av sluttkarakteren og forholdet mellom skriftlig og muntlig del varierer, noe som påvirker vurderingen av kandidatens prestasjoner direkte.
• Opptakskrav: Reglene for sykemelding og mulighet for utsatt eksamen varierer lite, men er relevante.

Sammenfattende vurdering av delstatsspesifikke forskjeller

Regelverket for rettspraksis i delstatssammenligning viser betydelige forskjeller når det gjelder beihilfe, utforming av utdanningen og eksamensstruktur. Disse forskjellene har både organisatoriske og faglige konsekvenser for utdanningsopplevelsen og mulighetene for praksiskandidatene under den andre utdanningsfasen. Kunnskap om de aktuelle delstatsspesifikke bestemmelsene er derfor av stor betydning for individuell planlegging av praksisperioden og optimal forberedelse til de juridiske og personlige rammebetingelsene.

Litteratur og videre kilder

• Deutsches Richtergesetz (DRiG)
• Delstatlige lover om juridisk utdanning (JAG NRW, JAPO Bayern, etc.)
• Bundesbeihilfeverordnung (BBhV)
• Delstatsspesifikke beihilfe-forskrifter
• Informasjon fra de respektive juridiske eksamenskontorene og delstatens justisforvaltning

Merknad: Det anbefales å innhente gjeldende lovbestemmelser og administrative forskrifter i ønsket delstat før oppstart av rettspraksisen, da organisatoriske og rettslige rammer ofte kan endres.

Ofte stilte spørsmål

Hvordan skiller reglene for beihilfe for praksiskandidater seg mellom delstatene?

Beihilfeforskriftene for rettspraksiskandidater varierer betydelig mellom delstatene, da beihilfe er et delstatsanliggende innenfor arbeidsgivers omsorgsplikt. I all hovedsak gir de fleste delstater sine praksiskandidater i offentlig forberedelsestjeneste en beihilfe-berettigelse iht. den relevante beihilfeforskriften (f.eks. BVO NRW, BayBhV i Bayern). Hva som dekkes, refusjonssats og maksimale grenser samt mulighet for familie­tillegg er til dels meget forskjellig. Enkelte delstater gir kun minstesatsen for beihilfe (ofte 50 % av godkjente utgifter, høyere ved barn eller medforsikret ektefelle), mens andre (f.eks. Hessen, Bremen) i bestemte tilfeller nekter praksiskandidater beihilfe helt. Det er også variasjoner i dekning av valgfrie ytelser (f.eks. overlegebehandling), tannproteser eller beihilfe under permisjoner. Noen delstater tilbyr digital søknad, mens andre fortsatt kun papirbasert. Kravet om passende privat helseforsikring som tillegg («restkostnadsforsikring») til beihilfe kontrolleres også med ulik strenghet. Praksiskandidater bør derfor sette seg inn i de spesifikke reglene for delstaten før tjenestestart, for å unngå reelle økonomiske risikoer.

Hvordan varierer de obligatoriske praksisplassene i den juridiske forberedelsestjenesten mellom delstatene?

Strukturen i den juridiske forberedelsestjenesten (rettspraksis) med faste obligatoriske stasjoner (strafferett, sivilrett, forvaltning, advokatstasjon) er foreskrevet i nasjonal lovgivning gjennom Deutsches Richtergesetz (DRiG), men spesifiseres på delstatsnivå i forskrifter for juridisk utdanning og praksis (JAO/JAPO). Nøyaktig varighet, faglig utforming og rekkefølge på stasjonene varierer derfor mellom de ulike delstatene. For eksempel varer forvaltningsstasjonen i Bayern normalt bare to måneder, mens den i NRW varer tre måneder. Tildeling av praksissteder (f.eks. straffestasjon hos påtalemyndighet kontra domstol) samt mulighet til å velge faglig fokus eller gjennomføre praksis ved institusjoner i utlandet eller ved overnasjonale organisasjoner, er også markant forskjellig regulert. Tilbud om valgfrie stasjoner varierer også: Mens noen delstater gir stor valgfrihet også internasjonalt, er andre mer restriktive. Eksamensforskriftene regulerer i tillegg hvordan dokumentasjon av opplæring skal føres og hvilke rapporter som skal utarbeides. Resultatet er at praksiskandidater får en svært forskjellig utdanningsopplevelse avhengig av delstat, noe som også kan ha rettslig betydning, for eksempel ved overføring mellom delstater.

Hvilke forskjeller finnes i eksamensopplegget (skriftlig og muntlig del) mellom delstatene?

Selv om Assessoreksamen som den andre juridiske statsprøven bygger på felles lovgrunnlag (særlig DRiG, delstatlige lover om juridisk utdanning), er eksamensordningen i de enkelte delstatene til dels vesentlig forskjellig regulert. Antall og type eksamensoppgaver (klausurer) varierer grunnleggende: Mens det i Niedersachsen og NRW kan skrives arbeidsrettslige oppgaver, er dette ikke obligatorisk i Bayern. Vektleggingen av fagområdene (sivilrett, offentlig rett, strafferett, eventuelt andre valgfag) varierer, likeledes antall eksamener (mellom 7 og 11) og eksamensstoffet. Den muntlige prøven varierer også: Sammensetning av prøvekommisjon, bruk av gruppeprøve (eksamensforedrag, foredrag over dokumenter, rollespill) og vurderingsnøkler fastsettes selvstendig av de enkelte delstaters juridiske eksamenskontor eller justisdepartement. Karakterene settes etter delstatsspesifikke nøkkeltall, hvor enkeltoppgaver, totalkarakteren og eventuelt spesiell presentasjon (som foredrag over dokumenter) vurderes forskjellig. Videre varierer fristene for påmelding, eventuelle ekstra forsøk eller forbedringsforsøk og for å kreve særskilte tilpasninger.

Hvilke delstatsspesifikke frister og ventetider gjelder før, under og etter rettspraksisen?

Opptak til juridisk forberedelsestjeneste reguleres i alle delstater av den aktuelle utdanningsordningen eller justisforvaltningen. Søknadsfristene for praksis varierer, likeledes ventetiden på plass, som kan gå fra noen få uker (f.eks. Brandenburg) til flere måneder (f.eks. Berlin, München), avhengig av antall søkere og tilgjengelige opplæringsplasser. Under praksisperioden finnes det frister for eksamensregistrering, samt krav til innlevering av rapporter og dokumentasjon på gjennomført praksis. Enkelte delstater regulerer forskjellig hvordan pauser (foreldrepermisjon, sykdom) vurderes, og om og hvor lenge disse fører til forlengelse av praksisperioden. Etter avsluttet praksis gjelder det frister for å søke om vitnemål og eventuelt for forbedringsforsøk (såkalte karakterforbedringsoppgaver). Det anbefales å studere delstatsspesifikke bestemmelser nøye, særlig fordi forsømmelse kan ha irreversible konsekvenser for muligheten til å bestå eksamen.

Finnes det forskjeller i lønn og andre ytelser for praksiskandidater i de ulike delstatene?

Ja, det finnes betydelige forskjeller i lønn (underholdsbidrag) og andre økonomiske ytelser for praksiskandidater mellom delstatene. Størrelsen på månedlig underholdsbidrag er ikke nasjonalt regulert, men bestemmes gjennom delstatsvedtak eller forskrifter. Underholdsbidraget netto varierer fra ca. 1.100 € (Berlin) til opptil 1.500 € (Bayern); tillegg som familiestøtte eller julepeng utbetales på ulike måter. Enkelte delstater gir tilskudd til barnepass, sparing eller reiseutgifter, mens slike ytelser ikke gis i andre. Rett til permisjon, etterutdanning eller økonomisk støtte ved sykdom eller vanskelige forhold er forskjellig regulert. Det rettslige grunnlaget i hvert tilfelle er delstatsspesifikke beihilfe- og lønnsforskrifter samt administrative bestemmelser fra justisdepartementene.

Hvilke rettslige muligheter finnes for å bytte delstat under rettspraksisen, og er det spesielle forhold å være oppmerksom på ved delstatsbytte?

Bytte av delstat under juridisk praksisperioden (referendariatet) er i utgangspunktet mulig, men er underlagt de respektive delstatenes bestemmelser i deres lovverk og forskrifter om juridisk utdanning samt rettsprøvingskontorenes retningslinjer. Et slikt bytte krever som regel en tungtveiende grunn (for eksempel familiesammenføring, betydelige hardhetstilfeller). Hvorvidt tidligere gjennomførte utdanningsdeler kan godkjennes, varierer fra delstat til delstat: Enkelte delstater godkjenner alle praksisperioder, forutsatt at innholdet tilsvarer egne krav, mens andre kan kreve at enkelte deler gjennomføres på nytt. Et delstatsbytte kan også få konsekvenser for rett til støtte, varighet på referendariatet og eksamensreglementet (blant annet antall eksamener, eksamensvilkår), noe som bør vurderes juridisk i hvert enkelt tilfelle. Det anbefales i praksis tidlig skriftlig dialog med begge utdanningsmyndigheter, samt nøye dokumentasjon av alle oppnådde resultater.

Hvordan regulerer delstatene kompensasjon for ulemper for referendarer med nedsatt funksjonsevne?

Kompensasjon for ulemper for personer med funksjonsnedsettelser eller helsemessige begrensninger er påkrevd av konstitusjonelle og europeiske rettsgrunner (særlig art. 3 avsnitt 3, setning 2 i den tyske grunnloven og FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne), men praktiseres ulikt på delstatsnivå. De enkelte rettsprøvingskontorene tolker vilkår, type og omfang av slik kompensasjon forskjellig strengt. Mulige tiltak omfatter for eksempel forlenget tid ved eksamener, tilgang til hjelpemidler (som datamaskin, mulighet for diktering), utnevnelse av egen sensor eller tilrettelegging av tilgjengelige eksamenslokaler. Tildeling av kompensasjon skjer alltid etter søknad og individuell vurdering; i alle delstater kreves det detaljerte medisinske uttalelser eller dokumentasjon. Avslag på søknader kan i noen delstater påklages eller bringes inn for domstol. Søknadsfrister og selve prosedyren bestemmes av den enkelte delstats lovverk, derfor må gjeldende eksamensreglement og administrative forskrifter for det aktuelle området følges nøye.